I forbindelse med lanseringen av resultatene fra årets norske omdømmemåling ønsker jeg å diskutere hva som faktisk skaper et godt omdømme. Hva gjør at Stormberg vinner og at Adecco taper?

Omdømme handler om samsvaret mellom hva et selskap leverer i forhold til hva som har blitt lovet – eller forventes. Med andre ord er omdømme summen av forventninger omgivelsene har til et selskaps produkter eller tjenester og hvordan selskapet presterer i forhold til dette.

Fra omdømmemålingen, RepTrak Norge 2012, som ble presentert i går kommer det fram at nordmenn er svært opptatt av bedrifters etiske fremferd. Faktisk mer enn både ledelse, økonomi, arbeidsmiljø og produktene de tilbyr. Stormberg går av med seieren, og analysesjef Bjørg Kari Paulsen i Apeland forklarer til Kampanje at: «Stormberg vinner fordi de er gode på de fleste områder, men særlig på etikk og samfunnsansvar. De er flinke til å synliggjøre arbeidet de gjør, og forteller aktivt om både virksomhet og samfunnsansvar på sosiale medier».

Stormberg-sjef Steinar Olsen skriver på sin blogg om hvor utrolig det er at Stormberg går av med seieren som årets omdømmevinner. Stormberg som ikke en gang er blant Norges 500 største selskaper. Samfunnsansvar står helt sentralt i Stormbergs virke. Visjonen til Stormberg er å gjøre verden til et litt bedre sted. Og forretningserklæringen lyder som følgende: «Gjennom vekst og lønnsomhet basert på vårt verdigrunnlag får vi økonomiske ressurser til å gjøre verden til et litt bedre sted, vi trygger virksomheten og arbeidsplassene, og vi kan inspirere andre virksomheter til å drive bærekraftig».

Men viktigere for omdømme enn fine visjoner er Stormbergs konkrete tiltak for å opptre samfunnsansvarlig. Stormberg ønsker et inkluderende arbeidsliv og har som mål om at 25 prosent av alle medarbeidere skal være rekruttert blant folk som har hatt problemer med å komme ut i arbeidslivet. Alle Stormbergs produkter er klimanøytrale, og Stormberg har utarbeidet en kjemikalieliste som samarbeidende fabrikker må følge. Nylig har Stormberg også innført pant på alt sports- og turtøy. Vider etterstreber Stormberg etisk handel gjennom åpenhet om fabrikker og leverandører, uavhengige inspeksjoner og rapporter.

Stormberg er kjerringa mot strømmen som viser at ansvarlighet blir premiert. Stormberg slår ut større og mer profilerte norske selskap, og viser at tekstilindustrien kan gå nye veier – en bransje som karakteriseres med kompliserte leverandørkjeder, forurensing og dårlige arbeidsforhold.

Adecco havner på bunnen av årets omdømmemåling som nummer 50. Denne plasseringen knyttes til fjorårets avsløringer om at selskapet brøt arbeidsmiljøloven på flere sykehjem, noe som medførte en rekke negative medieoppslag og at selskapet mistet markedsandel.

I Adeccos visjon som lyder «better work, better life» er også sosiale hensyn sentralt. Adecco ønsker at mennesker skal få realisere seg selv gjennom jobben. Alt tyder dog på at slike målsetninger hjelper lite når faktisk opptredenen er noe helt annet. Omdømmeundersøkelsen viser at skandaler i lang tid kan påvirke hvordan folk flest tenker om et selskap. Flyselskapet Ryanair og korrupsjonsrammede Unibuss havnet også sammen med Adecco i bunnsjiktet av målingens rangering.

Selv har jeg i denne spalte påpekt at Adecco-saken hadde flere dimensjoner enn Adeccos skyld spørsmål, ikke minst manglende vilje og evne fra offentlige innkjøpere til å stille relevante krav – og til å følge opp disse. Tidligere har vi sett at «verstingene» ofte bruker en slik «skandale» til å gå grundig gjennom egne prosesser, og deretter fremstår som blant «de beste i klassen». Det skal i så måte bli spennende å følge Adecco.
I forbindelse med lansering av den britiske omdømmemålingen skrev økonomen Joseph Schumpeter i The Economist om at vi har tredd inn i en «omdømmeøkonomi». Bedrifters markedsverdi bestemmes i økende grad av ikke-materielle ting – som kundenes innstilling til selskapet. Det er imidlertid frykt for at selskaper vil forholde seg til omdømme kun ved hjelp av kommunikasjonsstrategier. Det er selvfølgelig viktig å kommunisere hva man gjør, men vi har sett at PR ikke nødvendigvis hjelper om det står alene. At British Petroleum byttet navn til Beyond Petroleum ga ikke oljeselskapet bedre omdømme siden navneendringen ikke fulgte av større endringer i selskapet. Schumpeter skriver at positivt omdømme må være en bieffekt av det å faktisk gjøre større endringer – hvis du gjør jobben din bra vil forbrukene si fine ting om deg og dine produkter. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Fra Omdømmemålingen ser vi at nordmenn i økende grad er opptatt av at bedrifter skal opptre etisk. Om noen selskaper skulle ønske å komme bedre ut neste år, er det bare å brette opp armene og innarbeide miljø- og samfunnsansvar i produksjon av varer og tjenester. Det kan være firstende å hive seg på en PR-strategi, men det vil verken gi vedvarende bedre omdømme eller gjøre noe godt for verden.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

På mandag kunne jeg lese at Oljefondets etiske retningslinjer har kostet. Jeg var ikke veldig overrasket. Det som lønner seg på lang sikt kan koste på kort sikt.

Et av yndlingsordene til den norske regjeringen har de siste årene vært samstemthet. Om en helhetlig, eller samstemt, norsk politikk skal ivareta miljøhensyn og bidra til utvikling i fattige land må vår største pengesekk spille en aktiv rolle. Det gir ingen mening å spekulere i hvor mye penger Oljefondet ville tjent om det investerte uetiske. Diskusjonen må dreie seg om hvordan fondet på en enda bedre måte kan bidra til at Norge opererer på en samfunnsansvarlig måte.

I følge Finansavisen har Oljefondets uttrekk fra 55 selskap som følge av etiske hensyn gitt fondet 10,6 milliarder kroner mindre i avkastningen siden 2005. Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Frp, var raskt ute å kalte dette for enorme kostnader helt uten virkning.

I følge flere sivilsamfunnsorganisasjoner er det imidlertid ikke så svart som Tybring-Gjedde hevder. Leder i Framtiden i Våre Hender Arild Hermstad fortalte til Vårt Land at organisasjonen gjennom prosjektet Norwatch har overvåket Oljefondets investeringer siden midten av 1990-tallet og at det har skjedd store forbedringer i selskapers samfunnsansvar.

Når Oljefondet trekker seg ut av et selskap av etiske hensyn, og offentliggjør begrunnelse, gir det et tydelig signal til markedet og andre investorer. At Frp mener at Oljefondets uttrekk er helt uten virkning viser at de ikke har fått med seg den økende bevisstheten rundt samfunnsansvar hos forbrukere, næringsliv og investorer.

Jeg ønsker videre å spørre om de etiske retningslinjene til oljefondet får tilstrekkelig gjennomslag til å bidra til en samstemt norsk politikk. Da regjeringen før påske la fram sin årlige melding om forvaltningen av oljefondet til Stortinget kom det kritikk fra flere sivilsamfunnsorganisasjoner. Rapporten «Beauty and the Beast» fra Regnskogsfondet og Naturvernforbundet hevder at Norge, gjennom oljefondet, investerer 27 ganger mer i selskaper som ødelegger regnskogen enn den årlige summen Norge bruker til bevaring av regnskogen. Dette er et tydelig brudd på Regjeringens mål om en samstemt politikk – man gir med den ene hånden og tar med den andre.

Det er tydelig at etikkrådet trenger mer makt og en mer selvstendig rolle for at Norge kan opptre som en samfunnsansvarlig aktør. Kanskje koster etikk av og til. Eller, er det ikke heller slik at det er alt for billig å bryte menneskerettigheter og ødelegge regnskog?

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Nylig tilbake fra FNs miljøkonferanse i Durban møter jeg hoderysting fra miljøorganisasjoner og negative avisoverskrifter. Resultatet er for svakt og for sent til å redde verden, sies det.

På mange måter er dette riktig. Dersom målsettingen er å hindre en økning på to grader innen 2020, så er det nok det. Når de store landene i tillegg ikke vil forplikte seg før i 2015, så kan det bli litt snaut.

På den annen side; det faktum at USA, India og Kina forpliktet seg til å forplikte seg i 2015 er et betydelig fremskritt. Her spilte Kina en avgjørende rolle. Godt hjulpet av deres enorme satsing på fornybar energi som industri. Deres tilstedeværelse i Durban var også oppsiktsvekkende i form av egne paviljonger, TV-team med mer. Det var tydelig at deres utspill, som satte India og USA i drift mot de samme mål, var godt gjennomtenkt.

Interessant var det også å observere Norges rolle. Vi smykker oss med et miljø- og bistandsdepartement, og det er tydelig at vi ser disse tingene under ett. Vi skal bistå fattige land med å være miljøvennlige. Mens vi hjemme ikke skal forplikte oss til noen kutt. Hørte jeg ordet miljøimperialisme ?

På samme måte er vi opptatte av at andre land skal bevare regnskog, og ikke minst eksotisk dyreliv. Og vi kan gjerne bistå i så måte, men vi klarer ikke å forholde oss til en egen ulvestamme på 10-20 dyr.

I Norge har vi heller ikke klart å komme opp med en klimamelding, regjeringen bryter klimaforliket og i statsbudsjettet foreslås det at alle kutt skal tas i andre land.

Da gjorde det et visst inntrykk å høre på Gabons statsminister og hans ektefølte forpliktelse til å innføre en grønn økonomisk modell i landet. Et land med betydelig olje- og gassindustri samt regnskog. Hans innlegg var ikke rettet mot hva andre land skulle gjøre. Ikke mot at de rike land måtte ta større forpliktelser enn hans eget. Men mot hans egne løfter til sine velgere – til hvordan hans land skulle bidra – gjennom egne tiltak. Først og fremst.

Det som uansett er på det rene er at skal man være relevant som aktør i kampen for å redde verden – og for en bedre verden, så er det avgjørende at man har fokus på CO2-utslipp. Det er viktig å forholde seg til sosiale forskjeller, menneskerettigheter og andre viktige forhold. Men man kommer ikke utenom at klimakampen er den kampen som samler flest om et felles prosjekt. Og som samler tverrpolitisk enighet.

Og nettopp dette faktum gjør at presset på å redusere utslippene sine for bedrifter, ikke blir noe mindre. Uavhengig av hva man formelt ble enige om i Durban.  Og dette vet bedriftene. Presset er allerede lagt og trykket kommer til å øke.

Det vil derfor bli etterspørsel etter løsninger for å få dette til. Og det vil bli innovasjon og næringsutvikling som følge av denne etterspørselen. Og om Norge ikke klarer å kutte egne utslipp, eller bevare sin ulvestamme, så bør vi i det minste rette våre forsknings- og innovasjonsmidler i retning av bærekraftig næringsutvikling, også i olje- og gass-sektoren.

Jeg sier dette i et fåfengt håp, vel vitende om det neppe kommer til å skje. Det blir derfor opp til oss i næringslivet selv å utvikle markeder og løsninger for å redde verden. Og det kommer vi til å gjøre – because we’re worth it.

La oss likevel håpe på ulike insentiver – som skattlegging av utslipp, andre grønne skatter, og tydelige politiske forventninger – slik at markedet vokser raskere og at løsningene utvikles tilsvarende raskt.

Nåvel, det er lov å håpe i denne førjulstid.

God jul

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

På vei til Durban i regi av den franske delegasjonen på FNs miljøkonferanse. I seg selv en hyggelig posisjon, for en som har pass fra både Norge og Frankrike. Føler meg omtrent som en middelmådig norsk fotballspiller som blir tatt ut på landslaget til «les bleus». Både innenfor fotball og innenfor klimapolitikk er Frankrike en stormakt, som det er spennende å være en del av for en norsk ekspolitiker.

Og hva har så atomnasjonen Frankrike å slå i bordet med i forhold til den vannavhengige nasjonen Norge?

Først og fremst en reell tverrpolitisk vilje til å foreslå og innføre tiltak som er gjennomgripende i alle sektorer. Dette også basert på grunnleggende dialog der man deler en felles forståelse for viktigheten av å redusere bruk av fossil energi, utslipp samt premiere de som «går foran». Både husholdninger, bedrifter, forbrukere og institusjoner.

Denne prosessen kalles «Le grennelle de l’environment» – og er et av de første initiativ president Sarkozy tok i 2007. Det var i utgangpunktet en tre måneder lang prosess som inkluderte en rekke interessenter, fra næringslivet, fra det sivile samfunn, fra myndigheter, landbruket og fra forbrukere. Det ble organisert en rekke rundebordskonferanser – og høringer. Så langt har det resultert i 268 forslag og to lover; Grenelle 1 og Grenelle 2.

Utgangspunktet for prosessen var å peke ut de viktigste områdene og tiltak for perioden 2007 til 2012, for å sikre en bærekraftig utvikling nasjonalt og internasjonalt.

• Bygninger og husholdninger; nye standarder for nybygg og insentiver for oppgradering av eldre bygninger.
• Transport: Nye 2-000 kilometer med høyhastighetstog, et skattesystem som favoriserer transportmidler med lavere utslipp, miljøavgift for lastebiler, samt ulike urbane tiltak. Eksempelvis har Paris nå utplassert 3.000 elbiler til benyttelse for byens borgere.
• Energi: Utvikling av fornybar energi til å være 20 prosent av totalt forbruk innen 2020 – og prosjektering av en egen karbonskatt.
• Helse: Forbud på salg av bygningsmateriale og plantebeskyttelse som kan inneholde ulike gifter, etablering av egen plan for luftkvalitet.
• Jordbruk: Tredobling av organisk jordbruk til totalt 6 prosent av jordbruket i 2010. Halvering av forbruket av plantevernmidler.
• Biodiversitet: Etableringen av en «grønn grid» som innebærer lovpålagt bevaring av flora og fauna ved etablering av nye byutviklingsprosjekter.

I tillegg har de, som mange andre EU-land, innført hvite sertifikater. Dette er et dokument som sertifiserer at et visst nivå med energisparing er oppnådd. Under dette systemet må alle energiprodusenter, enten det er strøm eller olje/gass gjennomføre tiltak for sluttbrukeren slik at denne reduserer sitt forbruk. Oppnås ikke denne reduksjonen må produsenten betale en straffeskatt.

Mange vil, med rette, hevde at de fleste tiltak er rettet mot reduksjon av energiforbruket. Ikke minst fordi man har begrenset med energi i landet, som i verden for øvrig. .  I Frankrike er det utenkelig å ikke ha et tidsur på strømmen, eller å la lyset stå på i ubenyttet rom.

Dette problemet har tilsynelatende ikke vi i Norge, synes vi. Med vannkraft som en fornybar ressurs, og olje og gass i bøtter og spann. Akkurat som det fritar oss fra ansvaret.

La meg også minne om at Frankrike har et av verdens beste lyntog nettverk – som i dagliglivet benyttes i betydelig grad og erstatter flytrafikken. Dette er noe jeg tror vi aldri kommer til å få i Norge, i hvert fall ikke i min levetid.

Jeg kan nevne en rekke ulike tiltak både på fylkes- og kommunenivå som kom ut av «le grenelle» – for både forbrukere og næringsvirksomheter. Viktigst er det likevel at det er en tverrpolitisk vilje til å sette utfordringen på dagsorden, gjennomføre lover og forskrifter og ta kostnadene gjennom økonomiske insentiver.

Mens vi i Norge enda ikke har fått på plass en stortingsmelding om klimapolitikk. Der regjeringen krangler åpenlyst innbyrdes. Med en olje- og energiminister som sier rett ut det mange tenker, og som han har rett i, nemlig at miljøbevegelsen til en viss grad dikterer utviklingen i en retning som ikke er realistisk og som er fremmed for mange. Samt at det ikke er mulig å utvikle ytterligere fornybar energi uten inngrep i naturen. Med et finansdepartement som foreslår brudd på klimaforliket og vil gjennomføre kutt internasjonalt heller enn nasjonalt.

Nød lærer naken kvinne å spinne heter det. Og begrenset tilgang på energi har gjort at Frankrike tilsynelatende tar større grep for å bøte på klimaproblemet. Mens vi i Norge bader i et energioverskudd som gjør at vi ikke ser skogen for bare trær. Og der Frankrike har selvtillit nok til å anerkjenne sin internasjonale rolle – og tilsvarende ansvar – ønsker vi i Norge å skyve dette over på andre.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Klimaforliket er et politisk kompromiss gjort mellom nesten  alle partiene på stortinget – (minus Frp). Forliket ble klart i januar 2008 – og det viktigste punktet var at Norge skulle bli karbonøytralt i 2030.

Andre viktige punkter var at to tredjedeler av utslippsreduksjonene skal skje nasjonalt. Samt at avgiftene på tradisjonelt drivstoff skal settes opp.

Første gang regjeringen brøt intensjonen i forliket var da de satte opp avgiftene på bio diesel – og opposisjonen raste. Denne uken har finansdepartementet lagt opp til at vi først og fremst skal kjøpe klimakvoter i utlandet fremfor å nå våre nasjonale målsettinger om kutt. Og opposisjonen raser igjen. SV tier nå – som de gjorde det i 2009.

Omtrent samtidig blir olje og energiminister Ola Borten Moe filleristet – og beskyldt for å gå Statoils ærend knytet til oljesand utvinning i Canada. Neppe noen god timing knyttet til regjeringens «grønne» profil. Det er vel grunnen til at en beskjemmet miljø og bistandsminister går ham i rette i media.

Mye har vært sagt- og mye mer kan sies om regjering og opposisjon – og politiske prosesser. En ting som denne saken likevel viser er at miljø og bærekraftig utvikling er for viktig til å overlate til politikerne.  Politikerne har til enhver tid mange hensyn de føler de må ta – reelt eller irreelt. Størst veier likevel hensynet til gjenvalg. Og dermed hensynet til dem som påvirker gjenvalget. (Les: LO for AP).

Den overordnete utfordringen er at vi i 2050 vil måtte trenger 2,5 jordkloder for å ivareta menneskeheten – med dagens forbruk av energi, biokapasitet mm. Skal vi ha noen mulighet til å lukke gapet mellom den ene verdenen vi har – og 2, 5 verdener – med en høy befolkningsvekst må vi basere oss på langt flere aktører enn kortsiktige politikere – og tradisjonelle politiske skillelinjer.

Også næringslivet er en avgjørende aktør for å imøtekomme dagens – ikke morgendagens – utfordring. Men næringslivet har kun en misjon – å være lønnsom – å skape profitt. Dette utskjelte ordet slik mange ser det. Kun på den måten kan de sikre arbeidsplasser, betale skatter og avgifter mm.

Derfor må det bli lønnsomt å ta det nødvendige samfunnsansvaret. Og det er det…..

For å lukke gapet mellom 2,5 og en verden vil det være behov for nye tjenester, produkter, organisasjoner og ledelses former. Mange selskaper har allerede kastet seg på «det grønne racet». Et selskap som Siemens har knyttet flere milliarder euro opp i grønne investeringer. Teknologi selskaper som IBM, mitt eget Steria, Accenture og mange andre utvikler teknologiløsninger for å gjøre byer smartere og grønnere. For å styre og utvikle transport og infrastruktur dithen at utslippene bli minimale. Atter andre, som BCG, Mckinsey, PWC, DNV, Ernst & Young nedlegger betydelig ressurser for å utvikle tjenester for å bistå virksomheter til å utnytte de forretningsmulighetene som kommer i kjølvannet av gapet som må lukkes.

Samtidig er det avgjørende at regjeringen – uavhengig av farge – skaper rammevilkår der denne utviklingen kan blomstre. Grønne skatter, skattelette for virksomheter som går i «riktig» retning, tydelige krav og forventninger er blant disse.

Slik regjeringen nå oppleves så skaper det betydelig rom for tvil om hvorvidt de egentlig er opptatt av dette – eller om de først og fremst er opptatt av å øke oljefondet. Noe som jo også har sin misjon naturligvis.

Der man kunne imøtekomme begge hensyn er ved utviklingen av de nye feltene – og oppgradering av de gamle. Oljeindustrien, som den største, og mektigste i Norge, kan man stille krav til. Og resten av norsk næringsliv vil følge.  Elektrifisering av sokkelen ville skapt betydelig virksomhet og næringsutvikling for fastlandsnorge. Dersom man i tillegg krevde at alle supply fartøy skulle være energinøytrale med nullutslipp, ville verfts og supply industrien blitt verdens ledende på dette området. Og vi ville kunne sette en standard for resten av oljeindustrien – og oppnådd komparative fortrinn i verdensmarkedet.

Og samtidig ville man kunne øke oljefondet vårt. Ikke uten å bli skitten på hendene – men i hvert fall noe renere.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Norske byer vokser og vokser. Evnen til å levere transport, energi og boliger på en effektiv og bærekraftig måte vil avgjøre hvilke av byene våre som vinner kampen om fremtiden.

Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 har gitt mange omskiftninger i det politiske landskapet, ikke minst i de store kommunene – bykommunene. Utfordringene er imidlertid de samme som før valget. Norge – og især byene – er i vekst.

Mellom april og juni i år ble vi 15.700 mennesker flere i Norge, ifølge SSB. Landets knappe fem millioner innbyggere får samfunnets infrastruktur til å knake i sammenføyningene flere steder, særlig innenfor transport. Hvordan går det med infrastrukturen når vi er seks millioner innbyggere – om bare 16 år?

Fremtidsrapporten «The Future» gir oss en pekepinn på akkurat det. Norge – og særlig de store befolkningssentraene – behøver et strømlinjeformet transportsystem, bærekraftige bygninger og et strømnett som sømløst veksler mellom vannkraft, solkraft og andre fornybare energikilder.

Nær 80 prosent av nordmenn bor i tettbygde strøk, og tallet ser ut til å vokse. Det betyr at presset øker på byene – som må sørge for boliger, vann, strøm og transport til stadig flere innbyggere. Oppgavene må løses mer effektivt og ressurser og informasjon må deles mellom alle samfunnssektorer. Fremtidens byer er smarte byer.

Ifølge fremtidsrapporten består grunnmuren i alle smarte byer av tre komponenter: Smart transport, smarte bygninger og et smart strømsystem. Smarte byer effektiviserer energibruken, sørger for at vi forflytter oss raskt og effektivt. Og de har offentlige tjenester som deler på informasjon og ressurser på en helt annen måte enn i dag.

For å klare dette må byenes mange komplekse it-systemer rasjonaliseres og integreres med hverandre, slik at de som styrer får et bedre totalbilde. Rapporten anbefaler bruk av skytjenester og outsourcing og at det utvikles et nettverk av integrerte løsninger.

Verdens byer står for enorme utslipp – og med befolkningsvekst og økt grad av urbanisering må fremtidens byer være bærekraftige. På verdensbasis har andelen av befolkningen som bor i byer økt fra 14 prosent i 1900 til omkring 50 prosent i dag. Innen 2050 antas det av 70 prosent av jordens omkring 9,3 milliarder innbyggere vil bo i byer. Gjennom smart teknologi kan fremtidens byer takle denne enorme befolkningsøkningen, og samtidig redusere sine CO2-utslipp med totalt 500 millioner tonn.

Smart IT er selve fundamentet som våre smarte byer må bygges på. Og fundamentet må vi legge nå.

Last ned rapporten: Smart Cities her

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Det har virket litt meningsløst å tenke miljø og bærekraft i disse dager vi har bak oss. Inntil jeg fikk en mail fra min kollega Dag Sanne som påpekte at det når er viktigere enn noen gang at næringslivet også tar del i utviklingen av en verden med demokrati, åpenhet og raushet. Dette er universelle verdier som viser seg også å forenkle innovasjon og forretningsutvikling – det skaper trygghet som bidrar til den nødvendige kreativitet for å skape en verden der vi alle kan bo – også i tiden fremover.

La oss ta en titt på noen fakta: Dersom hele verden hadde samme forbruksmønster som i USA ville vi trengt 5,4 jordkloder for å holde oss i live. Til sammenligning ville vi trengt kun 0,4 jordkloder hvis vi la indisk forbruksmønster til grunn. Dette sier både noe om de store forskjellene i verden – og noe om hvordan vi i den vestlige verden forbruker en kapital som vi reelt sett ikke har. Ytterligere skremmende blir det når vi vet at India er et av de store vekst samfunnene i verden – på full fart til å komme på nivå med den vestlige verdens forbruk.

Som følge av den store forskjellen mellom lendene i verden er vi ferd med å oppleve en stadig større strøm av ulike typer flyktninger. Det er ikke merkelig at en som vokser opp i Afrika ønsker å komme seg til et land der han og hans barn har bedre grunnlag for vekst og utvikling. Mange vil hevde at det er enhver manns plikt å bryte opp og komme seg til et annet sted – når hans familie er truet, slik den vitterlig er i store deler av verden.

Merkeligere er det at vi da svarer med å stenge grenser – og tro at ved å ulovliggjøre innvandring med mer så forsvinner problemet. Ikke helt ulikt vår forhold til narkotika bruk – men det er en annen diskusjon. Virkeligheten viser da at innvandringen ikke stopper – men tar nye og uoversiktlige former. I Oslo i dag er det mange tusen ulovlige innvandrere som lever og oppholder seg – og misbrukes daglig. I land som Frankrike og Spania er nok tallet millioner.

Dessverre har vi opplevd at fremmedfrykten og fordomsfullheten er verdier som har vært politisk korrekte i Norge i mange år. De fleste partier har prøvd å overby hverandre i å være restriktive – og all vår fokus har vært på hvordan hindre mennesker å komme til Norge. Ikke minst fordi de jo har andre måter å leve på, andre normer og, gud forby, noen er til og med muslimer.

En annen måte å håndtere dette på kunne vært å utarbeide en politikk som anerkjente fakta: Både at Norge trenger arbeidskraft – både ukvalifisert og kvalifisert. Det finnes titusenvis av ledige arbeidsplasser i Norge. Vår evne til å utnytte disse vil være avgjørende for om vi vil kunne omstille Norge fra å være avhengige av olje og gass – til å kunne tilby mer bærekraftige løsninger – til nytte for de kommende generasjoner. Og Verden har mengder av arbeidskraft å tilby.

Dette vil kreve en generell holdningsendring. Mange er det nok som deler ”en hverdags rasists bekjennelser” slik det fremkom i en god og modig kronikk i dagbladet. Der forfatteren skrev at han lenge hadde irritert seg over muslimer og utlendinger i sin alminnelighet – og egentlig ønsket dem alle dit pepperen gror. Inntil 22. juli. Da innså han at forferdelige ugjerninger begås av alle mennesker – uansett kultur – og at hans fordommer hadde hindret ham i å se verdien av andre mennesker – uavhengig av hudfarge og bakgrunn – og derved tatt fra ham muligheten til et rikere liv.

La meg også si at også jeg har fordommer. Mot en rekke mennesker – både grupper og enkeltindivider. Og jeg gir altfor ofte etter for dem. Stort sett er det jeg selv som taper på det.

Slik vil det også være i næringslivet. Mange er dem som har måttet endre navn for å få seg jobb i Norge. Enda flere er dem som utsettes for ulike former for mer eller mindre subtile forbigåelser og motstand. Og således fratas næringslivet den muligheten det er å skape nye organisasjoner, ny teknologi, nye forretningsmodeller. Alle forhold som er nødvendige for å skape et bærekraftig samfunn der vi kun har behov for den ene verdenen vi lever i. Og der vi ikke spiser av en kapital vi reelt sett ikke har.

Et relativt nytt fenomen er en type flyktninger vi kan kalle klimaflyktninger. Flyktningebegrepet er egentlig forbeholdt mennesker som flykter fra krig og nød. Imidlertid ser vi at de hurtige klimaendringene har drevet titalls millioner på flukt. Man anslår at det minimum er 25 millioner mennesker som har måtte forlate sitt bosted som følge av enten tørke, flod, eller øket vannstand i verdenshavene. Likeledes anslår man at dette tallet vil fordobles snarlig – og at man vil telle minimum 150 millioner mennesker på flukt som følge av klima endringer i 2050.

Dette vil fremtvinge nye definisjoner av flyktningebegrepet – og en anerkjennelse av menneskers rett til å flykte også som følge av klimaendringer. La oss håpe vi tar dette ansvaret – og ikke går i den fella vi til nå har gått i. Dette ansvaret er nemlig ikke noe vi tar for dem – men for oss selv. Ved å ikke akseptere de fordommer som ligger til grunn for en anti-innvandringspolitikk – åpner vi også for et mer fordomsfritt samfunn. Og derved et mer fordomsfritt næringsliv.

Et mer fordomsfritt næringsliv skaper mer grobunn for kreativitet – og evner å utnytte de muligheter som ligger i å lukke gapet mellom en jordklode med 9 milliarder mennesker i 2050 – og et estimert behov på 2, 5 jordkloder – med dagens forbruksmønster.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Tirsdag gjennomførte Trond Giske sin eierskapskonferanse som for en stor del ble fokusert på bedriftenes samfunnsansvar. Regjeringen er, gjennom eierskapsmeldingen tydelige i sine forventninger knyttet til hvordan dets bedrifter utøver sin virksomhet – i et samfunnsansvarlig perspektiv.

Tirsdag hadde vi også gleden av å høre på George Soros og hans forhold til ansvarlige investeringer. I salen satt de fleste topper innen næringsliv og finans, og det er tydelig at fokuset på samfunnsansvar i virksomheter er kommet for å bli. Både styret, administrasjon og eiere kommer til å være opptatt av hvordan bedriften er lønnsom – og hvilke risikoer det unngår i så måte. Barnarbeid, korrupsjon, miljøødeleggelser og andre forhold vil være utfordringer man vil møte, men som man må ha rutiner for unngå. For å være sikre på at dette unngås vil den nye rapporteringsplikten forhåpentligvis håndheves – av både statlige og private eiere.

For kun kort tiden la også regjeringen frem et forslag til å reformere NAV, og ulike trygde- og stønadsordninger. Det skal lønne seg å arbeide var gjennomgangstonen. En av tre bedrifter i Oslo mangler arbeidskraft, og en stor ingeniørbedrift vi jobber med mangler 1 000 ingeniører…. Samtidig har vi mellom 500.000 og 700.000 som er på en eller annen form for trygd.

Langt de fleste ønsker å jobbe – og opparbeide seg den selvfølelse og selvrespekt som kommer gjennom arbeid.  Og det paradoksale er at mange av dem faktisk kan jobbe – hvis det tilrettelegges noe for det. Mange mennesker med ulike funksjonshemninger er eksempelvis meget gode arbeidstakere – med kun små justeringer på arbeidsplassen. Mange mennesker med innvandrerbakgrunn kommer ikke i arbeidslivet på grunn av et, for oss, rart navn. Og sånn kan man fortsette gjennom lista.

Samtidig med at regjeringen la frem denne reformen, trampet professor Brochman urutinert inn som en elefant i et politisk glasshus, med det, som av noen, kunne oppfattes som et innvandrerregnskap. Der det fremkommer at innvandrere som ikke arbeider er en trussel mot velferdsstaten. Men der det også fremkommer at innvandrere som arbeider er positivt for den samme velferdsstaten.

Så der sitter vi altså, med over en halv million mennesker der mange kan og ønsker å arbeide; innvandrere som andre grupper. Og et næringsliv som skriker etter arbeidskraft.

En ting er sikkert, hvis vi venter på politiske løsninger på denne floken, så må vi vente lenge. Da må vi heller fokusere på den som både har noe å vinne på å utnytte denne kapasiteten, samt taper hver dag på ikke å utnytte den samme. Nemlig bedriftene selv.

En bedrifts viktigste samfunnsansvar er å være lønnsom. Lønnsomheten maksimeres ikke dersom man ikke kan levere på bestillingene – fordi man ikke har arbeidskraft. Gjennom ofte små fysiske justeringer, kan bedriften møte etterspørselen bedre, og bedre egen produktivitet – og maksimere avkastningen.

Utfordringen ligger likevel i den mentale justeringen; knyttet til å lede en arbeidsplass der både mennesker med funksjonshemminger, innvandrerbakgrunn, seniorer og andre, trives og produserer.

En mangfoldig arbeidsplass trenger ledelse av mangfoldet – mangfoldsledelse. Et nytt og i Norge ukjent begrep – som vil være helt nødvendig for å møte samfunnets og næringslivets utfordringer.

Det er å håpe på at næringsministeren, i sitt fokus på statlige bedrifters samfunnsansvar, også fokuserer på dette. At statlige bedrifter går først med å tilby ulike universell utforming på arbeidsplassen, at man har en mangfoldig ledergruppe – ikke bare med tanke på ulike kjønn, men kanskje til og med ulike kulturer.  Og at også dette forventes å rapporteres til eieren.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Mange spør meg hva bærekraft egentlig vil si? Svaret er like enkelt som det er vanskelig å oppnå; en verden der 9 milliarder mennesker kan leve sammen…. Ja du leste riktig – 9 milliarder. Hvorfor akkurat 9 milliarder? Fordi dette er det tallet vi sannsynligvis vil være i løpet av kun en generasjon…. Altså når mine barn er omtrent like gamle som meg i dag.

Dersom vi ikke gjør noe med måten vi lever, forbruker og driver forretning på – så vil vi trenge 1, 5 verdener – ekstra – for å huse de samme 9 milliardene menneskene…. Slik vi lever og drifter i dag er det verken nok energi, bio-kapasitet, eller rom for forurensing til å huse oss alle.

Bærekraft for meg er altså å lukke gapet mellom 2,5 verdener og en verden – med 9 milliarder mennesker. For å lukke dette gapet må vi gjøre noe med forbruket vårt, vi må endre prisstrukturer og insentiver i forhold til bruk av knappe ressurser som vann og energi, og drastisk redusere våre co2-utslipp, samt tilsvarende drastisk øke og effektivisere ressursutnyttelsen vår.

Dette høres kjedelig og dommedagsaktig ut for de fleste. Men ikke for de kreative kremmerne blant oss – og de finnes heldigvis overalt. Dette skaper jo betydelige markeder for nye løsninger, innovasjon og forretningsutvikling. Dette gjør at bærekraft er den viktigste forretningsdriveren i vår tid.

De neste ti årene er det særlig tre områder som vil være viktige; infrastruktur og bebyggelse. Energinøytrale bygninger, ny – og i dag ukjent – infrastrukturelle nyvinninger. I Oslo har de først bilpoolene for elbiler sett dagens lys; dette er en suksess i Sverige og i mange andre land i Europa. Vegvesenet utvikler scenarioer der man har biltrafikk frem til utkanten av en by/tettested, deretter fraktes man i gondoler, eller elbiler inn til bykjernen – som er bilfri. En rekke entreprenører utvikler energieffektive løsninger for bygninger med målsettinger om energinøytrale bygninger i 2020.

Dernest blir alle forhold som omhandler vår ressursutnyttelse og biokapasitet viktige næringsveier fremover. Energi er en meget knapp ressurs og vi er avhengige av fossil energi en stund fremover – men den dagen skal og må komme da vi ikke lenger er det. Og da vi skaper nye og skalerbare energiløsninger for å møte våre behov. Disse behovene vil preges av en voksende middelklasse med tilsvarende økt forbruk.

Til sist vil den og de som jobber med endringsprosessene – som sørger for at de nødvendige endringer kan skje – ha en viktig rolle i næringsutviklingen; offentlige institusjoner og private konsulent virksomheter, akademia og det sivile samfunn.

CSR Europa, et av de mest betydningsfulle nettverkene i verden, har pekt på særlig seks områder som vil skape nye tjenester og produkter; klimaendringene, knapphet på naturressurser, demografisk endring, sosiale skiller, teknologisk akselerasjon og global handel. Til sammen og hver for seg vil disse elementene bidra til at vi får se nye og mer effektive tjenester, organisasjoner og produkter – som vil bidra til at vi kun trenger en enkelt verden i 2050.

Hvis ikke dette er spennende og utfordrende så vet ikke jeg. Her er det rom for alle kreative kremmersjeler til å finne sin plass og sin rolle. Det vil rett og slett være god butikk å finne løsningene som vi alle vil lete etter.

Og mange har allerede begynt å lete – og kanskje finne. Eksempelvis er 30 prosent av Siemens sine produkter allerede grønne – av en total verdi på 25 milliarder euro. Konsulent firmaet Booze Allen anslår videre at det vil være nødvendig med infrastrukturelle investeringer på cirka 50 – 60 trillioner USD frem til 2030 – en stor kake mange kan og bør få en del av. Og slik kan man egentlig bare fortsette.

De nevnte tall og analyser er basert på World Business Council sine analyser og projeksjoner – lagt inn i dokumentet Vision 2050 – samt CSR Europe sin visjon om Enterprise 2020. I Norge har vi gruppen Norge 2020 som er en gruppe knyttet til næringsminister Trond Giske.  Nå ser vi frem til hva slags visjoner som kommer herfra – om hvordan Norge 2020 skal bli – og hvordan vi kommer dit. Ved hjelp av et aktivt, nyskapende og engasjert næringsliv.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Jeg er et barn av 80 tallet; et tiår urettferdig utskjelt for høyt hår, pastellfarger og synthpop. I tillegg var det da Norge mistet uskylden; fikk cafeer, mediemangfold og yappene kom med ekstrem vekst i næringslivet. Inntil det ikke vokste mer, men falt sammen. Bankene gikk konkurs, rentene steg himmelhøyt over natten og boligmarkedet kollapset.

Dette innebærer at jeg ble voksen på 90-tallet; ferdig utdannet og hadde mine første jobber. 90 tallet ble preget av en annen æra som delvis er utskjelt, men som representerer et kvantesprang både for næringslivet, kultur, kommunikasjon og innovasjon; nemlig internett-tiden. Denne tiden er utskjelt på grunn av de mange boblene som ble skapt – og investert i – og tapt penger på.

På den annen side representerte denne epoken også en kulturell utvikling; det ble stuerent å være gründer. «Alle» skulle bli gründere. Og «alle» skulle jobbe med internett. Og alle bedrifter måtte ha en strategi for internett. Men ingen visste helt klart hva det innebar så man prøvde ut ulike modeller knyttet til e-handel og så videre.

Det var en hektisk nettverksvirksomhet – med first Tuesday i spissen – der man samlet gründere og investorer – og alt var sosialt og hyggelig. Gjetordene gikk om investeringsavtaler som ble signert på et papirlommetørkle.

Selv jobbet jeg i New York på denne tiden – og det var som å være gullgraver i gullrushet 100 år tidligere.

Denne tiden førte noe veldig bra med seg. Ikke bare har internett endret våre liv, vår livsstil, vår måte å kommunisere på – og gjøre forretninger på. I tillegg har den medført demokratisk utvikling i verden, så vel som på arbeidsplassen. Under internett-tiden var det vanlig å gi medarbeidere eierandeler – da man jo kun tilbød lav lønn – som i enhver gründerbedrift. Og det var flate strukturer og høy grad av selvstendighet og prosjektstyring. Dette er forhold som har vedvart.

Jeg ser mange av de samme trekkene i dag. Men i dag heter det ikke internett. Det heter bærekraft. Bærekraft og samfunnsansvar. Det er det hippeste stedet å jobbe med for tiden – «alle» vil jobbe med det. Og «alle» bedrifter vil forholde seg til det. Det er betydelig grad av møter, konferanser og nettverk som bygges. I CSR Norge opplever vi eventyrlig vekst – og Etheco får nye henvendelser nesten daglig.

Men ingen vet helt hva det er. Forskere uttaler seg, og politikere påpeker viktigheten av det. Det lages lover og regler og man siterer ulike institusjoner. Men det alle er enige om – og som driver denne trenden – det er at noe må gjøres. World business council har påpekt at hvis vi fortsetter i denne takten vil vi trenge 2,5 verdener i 2050. Internett har gjort oss i stand til å se på nært hold all urettferdighet og nød. Og selv i Oslos gater finnes det seksuelle slaver og barneslaver.

Og derfor ønsker vi å jobbe steder som påviselig driver forretninger på en måte som gjør oss i stand til å se oss selv i speilet. Derfor ønsker vi å gjøre forretninger med leverandører som ikke utnytter barn og fattige. Vi kan ikke alle jobbe i Redd Barna, og vi ønsker ikke å redusere på levestandarden vår – så vi gjør det vi kan innenfor de rammene vi har skapt.
Dette er den store forskjellen fra internett-tiden – og det er det som gjør at denne trenden ikke er noen boble eller vokser med rakettfart. Det er en tidevannsbølge som vokser sakte, men sikkert. Og den skaper betydelige rom for invasjon og forretningsutvikling .

Selv er jeg overbevist om at det er i samspillet mellom myndigheter, det sivile samfunn og næringslivet vi kan komme lengst – raskest – i forhold til å oppnå de nødvendige sosiale- og miljømessige endringer. Som politiker kunne jeg snakke, spille politisk spill og lage noen lover og regler. Men den betydningen en norsk bedrift med industriell produksjon i Sørøst-Asia har – på velferdsutviklingen, på demokratiutviklingen, på lokalsamfunnet – den kan ingen politiker en gang drømme om.

Og den påvirkningen det sivile samfunnet har på denne bedriften – til å gjøre de rette valgene – til beste også for lokalsamfunnet – er uvurderlig. Og til sist er det opinionen som bestemmer hvem som er politikere – og hva disse skal være opptatt av; og heldigvis er bærekraft og samfunnsansvar noe «alle» er opptatte av – og dermed er politikerne det også. Og da får vi fornuftige lover og regler som regulerer bedriftene til å ta de fornuftige valgene for å oppnå lønnsomhet og «License to operate».

Mine barn kommer ikke til å si at de vokste opp i «bærekraftsepoken» – slik jeg kunne si det om internett-tiden. Det er sannsynligvis en evigvarende epoke – der små endringer vil komme daglig – og forhåpentligvis gjøre deres barn igjen, i stand til å leve her.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.